Fred som overgår forstanden

«Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.» Fil. 4, 7.

Den freden jeg tenker på med forstanden er kun en illusjon av virkelig fred. Forstanden kan nok skape en fredelig ramme i situasjoner og forhold, men inni meg, der i mitt indre menneske, vil det aldri bli fred uten at den fortærende ild får ta alt som heter selvliv. Selvlivet, kjødet, er som tusen munner. Det blir aldri fornøyd. Uansett hvor mye forstanden ordner og styrer for å finne freden, vil nye munner glefse til straks jeg setter meg ned og lar stillheten komme. Da vil jeg kjenne på alle disse tusen krav, håp, drømmer, forventninger og tanker om alt som har vært, som er og som kommer. Selvlivet er et evig jag etter tilfredsstillelse. Kun dette ene kan sette en stopper for det: døden.

«Da nå altså Kristus har lidd i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden,» 1. Peter 4, 1. Litt etter litt vil jeg bli guddommelig, og ta det hele på gudelig vis. Alt etter hvordan min hengivenhet og ydmykhet er, og den nåde Gud gir, Matteus 11, 29 og Jakob 4, 6. Jeg må ha det som Paulus, at jeg kaster av meg alt som hindrer meg i å løpe så fort jeg kan 1. Kor. 9, 24-25 og Fil. 3, 13-14.

Veien blir smalere, og den første jubel over å ha blitt født på ny vil straks bli møtt av et berg av kjød, som litt etter litt skal hengis i døden, i stedet for å stole på forstandens måte å ordne seg en falsk fred. Her må vi forenes i hans død, for å kjenne kraften av hans liv! For hvert våkent øyeblikk, for hvert et anslag mot fienden, er det én mindre munn fra selvet som skriker. Enten så er jeg i hvilen, eller så går jeg inn til hvilen. «Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til deg setter han sin lit.» Jesaja 26, 3.

Jeg vil dra nytte av det jeg går gjennom på de ytre veier, til å vandre på den indre veien slik som Paulus så mesterlig fikk frem! Dette er en herlig vandring som fører til sann glede og fred! Lovet være Gud for sannhetens ord, og at helliggjørelse virkelig er løsningen på alle livets problemer!

«Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv.» Romerne 6, 22.

«Når vi så har disse løftene, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt!» 2. Korinter 7, 1.

«La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen, for at ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro.» Hebreerne 4, 11.

«Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» Johannes 14, 26-27.

Helene Bernhardsen