Gi vingårdsmannen lov å bruke kniven

«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt.» Joh. 15, 1-2.

Dette er jo noe vi vet veldig godt. Vi hører om dette på nesten alle våre møter og samvær, vi synger «Bøy, meg, dann meg!», vi har en trang til å bære mer frukt. Vi føler nok også mange ganger at frukten vi bærer er for knapp, at vi trenger faktisk å renses for å bære mye mer. Derfor burde vi jo egentlig være veldig takknemlige når vingårdsmannen griper inn for å rense oss. Det burde være en selvfølge at dette er bare positivt, bare vinning for meg.

Men Skriftene gir jo mange inntrengende formaninger som viser tydelig at det ikke er en selvfølge for oss å ta Herrens behandling på denne måten. Min sønn, forakt ikke Herrens tukt, mist ikke motet når han refser deg. For Herren tukter den han elsker, og refser hver sønn han tar seg av. […] Fedrene tuktet oss bare en kort tid, slik de fant det for godt. Men han gjør det til vårt beste, for at vi skal få del i hans hellighet. Hebr. 12, 5-11. Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøve dere må igjennom, som om det hendte dere noe merkverdig. 1. Pet. 4, 12.

Hvorfor er det så vanskelig? Det kan være fordi vingårdsmannen velger selv den kniven han vil bruke, og her stritter min menneskenatur imot. Hadde Gud selv talt direkte til meg fra himmelen i et veldig syn, hadde jeg vel ligget der ydmyk og stille og tatt imot hans tukt. Hadde han sendt en eldstebror i Ånd og sannhet, en apostel, til å peke på det som skal renses bort, hadde jeg vel også tatt imot. Men nå bruker han for det meste helt andre kniver. Det kan være i familien, ektefellen eller barna som reagerer på noe, kanskje til og med uomvendte barn som reagerer med stålsterke meninger og liten innsikt. Det kan være i samfunnet, ved de mennesker og situasjoner vi omgås i dagliglivet. Det kan også være midt i broderskapet, kanskje en reaksjon fra en bror eller søster som i noen tilfeller burde heller begynne med å se på bjelken i sitt eget øye. Knivene er forskjellige. Men er ikke det viktige for meg det vingårdsmannen vil rense i meg, ved å bruke akkurat den kniven? Har ikke Herren noe han vil lære meg i akkurat dette forholdet?

«Gi vingårdsmannen lov å bruke kniven, så bærer treet edel frukt på nytt. Da kommer du til fest med knust oliven, og med den friske olje overgydt.» HV 342. Dette er veien til å bære mer frukt, til å få del i salvelse i vårt liv og vår tjeneste.

Karl Tombre