Peter – bevart i den første kjærlighet til Jesus
Peter er vel blant de 12 Jesu disipler som vi kjenner best. Vi leser at han som ung mann straks forlot sine garn for å følge Jesus. Som disippel kan han virke litt impulsiv og ofte den første til å si noe. Den gang de så Jesus som gikk på sjøen, så var det Peter som gikk Jesus i møte på vannet. Men da han så på bølgene, begynte han å synke og ropte til Jesus om hjelp. Det var Peter som fikk den åpenbaring at Jesus var Messias, den levende Guds Sønn. Men da Jesus litt etterpå fortalte at han skulle lide i Jerusalem, var det den samme Peter som begynte å irettesette Jesus, at dette aldri måtte skje. Han ville aldri i evighet at Jesus skulle vaske hans føtter. Men da Jesus forklarte det ville han ikke bare få vasket føttene av Jesus, men også hender og hode. Da Jesus under påskemåltidet nevnte på forhånd at Peter skulle fornekte ham tre ganger, svarte han at selv om han så måtte dø med Jesus, så skulle han dog ikke fornekte Jesus. Og det var jo virkelig hans sinnelag. Han trakk i kjærlighet for sin mester sverdet i Getsemane og hogg øret av Malkus. Men litt senere fornekter han Jesus tre ganger.
Etter oppstandelsen spurte Jesus ham tre ganger om han elsket Jesus, og da ble han bedrøvet. «Herre, du vet alt», sa han til Jesus, «du vet at jeg har deg kjær». Joh. 21, 17. Og det var sant at han midt i sin svakhet gjennom alt hadde bevart den første kjærlighet til Jesus. Og så leser vi i Apostlenes gjerninger at Peter fikk Den Hellige Ånd. Da ser vi en helt annen Peter som i Åndens kraft og stor frimodighet talte i Jerusalem mens det skjedde mange tegn og under ved Peters og de andre apostlenes hender. Og han var med i menighetens begynnelse. Vi vet ikke mye om hvordan det gikk med Peter gjennom de mange tiårene senere i hans liv. Men ved hans brev får vi et veldig klart inntrykk av den enorme utviklingen som skjedde i hans liv. Han skriver da lite om alt som han som ung disippel hadde opplevd. Heller ikke om de veldige under som skjedde i den første tid etter Pinsefesten. Det er derimot gripende å lese i hans brev hvilket liv og forståelse han kom til.
I begynnelsen av det andre brev skriver han at vi har fått alt som tjener til liv og gudsfrykt og at vi har fått de største og mest dyrebare løfter for at vi ved dem skulle få del i guddommelig natur. 2. Peter 1, 3-4. Han skriver om et hellig liv i all vår ferd, et liv hvor man flyr fordervelsen som kommer av lysten, et liv hvor Kristi dyder vokser i overflod. Det hadde blitt det store og vesentlige for ham. Og den samme Peter som engang ikke hadde sans for det som hører Gud til, han fikk virkelig åpenbaring om det skjulte verk som skjedde i Jesus mens han var her på jorden. Han underviser grundig at det er nettopp gjennom lidelser og prøver at det kan skje en forvandling også i oss. «Han som led døden i kjødet, men blev levendegjort i ånden», skriver han om Jesus i 1. Peter 3, 18. Og så fortsetter han med denne åpenbaring: «Da nå altså Kristus har lidd i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden.» 1. Peter 4, 1.
Han fikk åpenbaring om frelsen i Kristus ved å følge i Jesu fotspor, ved å ha del i Kristi lidelser og ved å lide i kjødet. Det er ikke forunderlig at det er nettopp Peter som forklarer at vi i denne behandling må være på vakt for det som kommer opp fra sjelen. Peter forsto at vår sjel trenger en rensning. Ikke minst når vi er i lidelser, må vi ikke undre oss og heller ikke tenke at vi da kan bedømme alt og alle på en rettferdig måte.
Gjennom et langt liv ble Peter bevart i en brennende første kjærlighet til Jesus. Peters liv er virkelig en klar og svært håpefull tale til oss. Han kunne skrive ut fra sitt eget liv: «Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere.» 1. Peter 5, 10.
Jan-Hein Staal