Bruden på vei til sin brudgom

Det er Bruden på vei til sin Brudgom – han har fått hennes hjerte og sinn. HV 393. Det er en veldig nåde og ha fått et slikt kall. Men vi forstår at for dette kallet trenges det en veldig utdannelse. Og det er denne utdannelsen vi skal få nå i nådens tid. Den kan bare skje når hele vårt hjerte og sinn er overgitt til Jesus. Bruden har nødvendigvis det samme sinn som sin Brudgom. Det var det sinn som fornedret seg selv. Da lar vi oss gjerne si og er takknemlige for all hjelp og alle formaninger.

«Derfor, hellige brødre. Dere som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus.» Hebr. 3, 1. Han er vår forløper, og hans liv er det som mer og mer skal stråle frem fra våre liv.

I alle livets forhold må vi ha dette for øye. Det er Bruden på vei til sin Brudgom. Vi skal ikke undre oss over den ild som kommer over oss til prøvelse som om det hendte noe underlig. 1. Pet. 4, 12-13. Hvorfor skjer dette, og hva skjer nå? Nå arbeider Gud med oss for at vi skal likedannes med Jesus. I denne ilden som kommer over oss til prøvelse skal vi utdannes for å nå vårt himmelske kall. Nå må vi ha vårt kall og vår frelse for øye. «Ha ditt kall for øye broder, midt i nød og trengsels tid. Det må til hvis du skal modnes. Vær da glad i troens strid.» HV 302.

Alt dette som møter oss av prøver er Guds veldige godhet mot oss. Det er målt og veid med nøyaktighet, slik at vi kan tåle det og bevares oppreist og seirende. Det er troens gode strid.

Vi skal akte det for bare glede når vi kommer i alle slags fristelser. Jak. 1, 2-4. Hvordan er det mulig? Jo, når vi har en levende tro i våre hjerter på seier i alle fristelser. Og når vi står vår prøve virker det tålmodighet – og tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning for at vi kan være fullkomne og hele og ikke mangle noe. Det er det vi skal utdannes til som Jesu brud og som gir grunn til glede.

Det er mye styrke og egenrådighet i oss som skal brytes ned. Og Gud har nok et større arbeide med å bryte oss ned enn å bygge oss opp når den tid kommer. Han har vårt evige ve og vel for øye. Og vi skal ikke lære han om hva vi trenger for vår frelse. Vi skal ydmyke oss under Guds veldige hånd og finne veien i Jesu fotspor. Han som ikke gjorde synd og i hvis munn det ikke ble funnet svik. 1. Pet. 2, 21-22. Her ser vi veien i Jesu fotspor.

Det er i alle disse dagliglivets forhold at vi finner veien i Jesu fotspor. Og gjerningene som er ferdiglagt for oss ligger rett for hånden. Men for å se disse og vandre i dem, må vi ydmyke oss. Og det er nettopp det vi skal lære. Lære ydmykhet. Det er veien i Jesu fotspor, han som fornedret seg selv.

Denne fornedrelsen kjenner vi når lyset skinner inn i våre hjerter og vi kjenner Guds dom over synden som bor i oss. Da må vi ikke bli motløse og kraftesløse, men uten forbehold være enig med dommen slik at Kristi død i sannhet kan virke i oss. Da vil Kristi liv mer og mer komme frem til stor velsignelse der vi er satt.

Må vårt liv og vår ferd i sannhet være et vitnesbyrd om at vi er «Bruden på vei til sin Brudgom».

Kristian Bekkevold